Tåkemordet har i beste Sherlock Lahlumsk ånd et subtilt plott i tidsriktig 70-tallskoloritt med forgreininger til et uoppklart drap i fortiden. «Jeg skylder innledningsvis å gjøre Dem oppmerksom på at jeg var nasjonalsosialist under krigen», sa mannen som hadde satt seg i gjestestolen på mitt kontor. Slik begynner den tolve romanen i historikeren Hans Olav Lahlums klassiske krimserie om den tidligere politietterforskeren Kolbjørn «K2» Kristiansen og hans hemmelige rådgiver Patricia Borchmann. Datoen er 16. november og året er 1973. På sitt kontor i Oslo blir privatetterforskeren «K2» oppsøkt av en langveisfarende storbonde fra Telemark. Klienten oppgir å ha sterke personlige grunner til at han i løpet av en uke må få oppklart omstendighetene rundt sin brors dramatiske dødsfall senhøsten 1943. Privatetterforskeren lar seg friste av denne innbringende utfordringen og reiser samme kveld til Telemark. Han blir der innlosjert i huset hvor klientens unge storebror, som var en nylig hjemkommet frontkjemper, ble funnet skutt en tåkete høstdag 30 år tidligere. Huset, klienten og hans familiehistorie gjør et fascinerende og samtidig tidvis skremmende inntrykk. «K2» kommer til et for ham fremmed lokalsamfunn, hvor det viser seg at hendelser fra krigsårene fortsatt kaster lange skygger over livene til både unge og eldre mennesker. Patricia sitter langt unna hjemme i Oslo, men «K2» erkjenner snart at han vil trenge hennes hjelp for å oppklare et gammelt drapsmysterium som for ham fortoner seg stadig mer forvirrende og urovekkende…