"Stakkars hun som heter Emily, i dag, på dagen i dag, har hun gått gravid i hele syv måneder, og det er de to nå, Em og den voksende magen, Em og barnet, etter at Pablo forsvant ut av døra for å ordne opp i en sak, som han kalte det. Ja, det var sånn, forsvant. Eller var det sånn? Jeg skal fikse noe, hadde Pablo sagt og låst seg inn på rommet i to timer med nøkkel, Em hadde sittet i sofaen og sett på TV, hun hadde sovna, våkna, Pablo fremdeles inne på rommet, før han gikk ut døra, da med en svart bag hengende over skulderen. Emily så på Pablo før han gikk, Pablo så på henne, Emily lurte på hva Pablo tenkte på, hva han skulle, Pablo blunka til Emily, lukka døra, låste døra, Emily fortsatte å se på tv." Emily er nitten år og gravid, og Pablo som er faren til barnet holder seg unna henne og vil ikke være en del av hennes, og det kommende barnets liv. Hun jobber i en Kiwi-butikk der innehaveren prøver å passe på henne, det gjør naboen også, en enslig mann som Emily lenge tror at må være prest, og som viser seg å være forelsket i henne. Emily har vokst opp alene med moren sin, og nå som hun er i syvende måned flytter moren hjem til henne, for å hjelpe til. På helsestasjonen skriver jordmoren "alene med barn" i skjemaet hennes, det er som en fortsettelse av en historie hun har vokst opp med. "Emily forever" er en roman om klasse, om hverdag, og om å finne frem til det i seg selv som gjør det mulig å klare seg. Fortellingen bæres frem av en forteller som er kritisk og som prøver seg frem, som leter etter bedre løsninger og som kan skifte perspektiv for å undersøke hvordan Emily blir betraktet av de andre; de som tror de vet hvem hun er og hvordan livet hennes kommer til å bli. Slik skrives det i denne romanen frem en paradoksal livsglede og en ulmende opprørstrang, en grunnleggende og trassig solidaritet og en skarp humor.