Pia Edvardsen sin debut-roman «Vi var aldri brødre» er en vakker, liten roman om et søsterforhold som gjør inntrykk - og som man kan kjenne seg igjen i. Særlig om man har en søster. To søstre. En liten og en stor. Den lille henger alltid etter den store. Når de er 11 og 5 år sier faren at han vil flytte fra dem og fra mora deres. Han har funnet en annen dame. Og så flytter han, og jentene ser ham bare hver torsdag. Nå er de voksne. Den største er blitt 30 og søstera hennes er 24. De ser hverandre ikke så ofte lenger. Men nå skal farmor dø, og den største har reist nordover for å være sammen med faren som skal miste mora si. Og for å se farmor for siste gang. Mora og søstera skal også komme oppover. Før var de alltid der nordpå om somrene. Snart er farmor borte, men fjæra og fjellene og farmors røde hus innerst i fjorden skal være der for bestandig. Og naustet og jolla og gamle Einar. Sola går ikke ned, og den eldste av søstrene ligger i det blå rommet i farmors hus. Men klarer ikke å sove. Det har hun aldri klart. For om natta stiger pulsen og hjertet slår altfor hardt. Og hva var det egentlig som skjedde den gangen da de var små?