Hver gang jeg står ansikt til ansikt med en morder, lurer jeg på hva som fikk akkurat dette mennesket til å tråkke over den usynlige grensen. Jeg leter etter noe i øynene, i trekkene eller mimikken som kan avsløre hva som skiller dem fra oss andre. Noen ganger tror jeg at jeg kan skimte et svar, men ikke hos Gunnar Granlund. Han så bare alminnelig ut. Han reiste seg høflig da jeg kom inn og rakte frem hånden, en mann nær pensjonsalderen, litt tung i kroppen, tynn i håret. Han hadde en dyp, behagelig stemme som minnet om min første lærer på barneskolen, han som lot meg være alene i klasserommet når han skjønte at jeg var redd for å gå ut til de andre. «Mikael Brenne,» sa jeg.