Tøff og varm historie fra en leirskole «Jeg løper som ville helvete. Merker ikke beina under meg, men hører dem hamre mot stien. Kjenner det dunker i knokene på høyrehånda. Jeg visste ikke at det gjorde så vondt å slå. Skjønner mens jeg løper at jeg aldri har slått før. Jeg har klabba til folk. Lappa til dem. Slengt dem i bakken. Most dem inn i snøhauger. Dynka dem. Spent bein og kasta ting på dem. Men jeg har aldri slått.»En av forfatterens aller beste bøker i ny utgave. Verstingen som forteller historien, er tøff i trynet og takler det meste -- tilsynelatende. Men så begynner det å rakne for ham, og det er ikke samme gutten som reiser hjem igjen. Har man vært på leirskole noen gang, vil man kjenne igjen utrolig mye, både blant lærere og elever. Humor og røft alvor i nydelig forening.«Henmo skaper en ubehagelig leseopplevelse. Skarp i obervasjonene og presis i måten han tegner dem ut på, ofte bare med antydninger, har han lykkes med å få fram et guttemiljø som er opprørende destruktivt.» (Dagbladet)«En bok som er morsom å lese og kanskje gir noen aha-opplevelser for de som står midt oppe i det å 'finne seg sjæl'»(Aftenposten) Beskrivelse: Leo er en av de tøffe gutta. Nå er han på leirskole sammen med klassen og en annen klasse fra Sandefjord. Leo har full kontroll til å begynne med. Han er god i fotball og til å kaste fiskesprett, og han er ikke redd for noen. En dag de er på langtur, hører han et brøl fra vannet. Plutselig ser han at Trygve ligger ute i vannet og roper om hjelp, og uten å tenke seg om, kaster Leo seg uti vannet for å hjelpe til. Han får problemer med å takle sin egen reaksjon, til vanlig bruker han ikke å hjelpe noen som helst.