Jeg hadde en god oppvekst. Far døde da jeg var tolv. Mor la seg tidlig. Jeg var enebarn. Slik åpner Lars Saabye Christensen sin nye roman, et kammerspill som finner sted i de brede gatene bak Slottet, midt på sekstitallet. Fortelleren beretter om sin oppvekst, fra han er tolv til sytten, i et hjem som er en brønn av hemmeligheter, forstillelser, taushet og unnlatelsessynder. Faren, en patentingeniør, tar livet av seg på første side, mens moren legger seg for godt, og den unge fortelleren må vokse opp med en mager Tante, som ikke gjør tilværelsen lys for noen.