I sin romandebut skildrer Elin Persson tre unge skjebner på et usentimentalt, verdig og medmenneskelig vis. Og lesehjertet brister. Rebecka er ny på bo- og omsorgssenteret, hun har gått på introkurset og hun følger alle reglene som står i permen. Hun får råd om å la jobben være igjen på jobben, og ikke la seg berøre. Men av og til, når det blir for mye, rømmer hun ned til kjelleren og sitter der en stund og plukker på den smuldrende betongveggen - til gulvet er grått med støv. Hver dag møter hun Ahmed som danser med hoftene, Hamid som har Utlendingsnemndas brev på nattbordet og Zaher, den nyeste på senteret, som beveger seg stille langs korridorene i sine glitrete sandaler. De er Afghanistans sønner, og Rebeckas deres pårørende. De afghanske sønnene er en sterk tekst som ikke slipper tak. Den er også en hyllest til alle som jobber på bo- og omsorgssenter.