Med nye og ukjente kilder gir Hallvard Notaker leseren et unikt innblikk i Arbeiderpartiets håndtering av terrorangrepet 22. juli 2011, da takplater ramlet og vindusglass singlet rundt de ansatte i Folketeaterbygningen på Youngstorget i Oslo.
Slik var den første opplevelsen av katastrofen for den politiske bevegelsen som var terroristens erklærte mål. Kort etter kom de desperate telefonene fra Utøya. Sommerstengte partikontorer ble åpnet og bemannet av frivillige på små og store steder rundt i landet, alle fortvilt på jakt etter lister over hvem som befant seg på AUFs sommerleir, hvem som var drept og hvem som ville komme hjem i live. Både partiet og ungdomsbevegelsen måtte takle utfordringer - praktiske, menneskelige og politiske - som ingen kunne ha sett for seg. Opprivende spørsmål ble stilt om hvordan ondskapen skulle forstås.