Mona Høvring om research, drømmer og skrivetips

Forfatter Mona Høvring snakker om skriveprosess, morgenritualer, hvordan det var å motta Kritikerprisen og hvordan hun kommer opp med nye romankarakterer.

Hvordan er en typisk arbeidsdag for deg? 

Jeg har nokså varierte arbeidsdager. En dag kan jeg sitte og skrive i en slags fri flyt fra morgen til kveld. Den neste kan jeg for eksempel bli sittende å redigere, stryke, legge til, finjustere (ofte på en slags emosjonell bergogdalbane hvor jeg veksler mellom å kjenne på djup fortvilelse og små topper av lykke).

Jeg har også dager da jeg ikke åpner dokumentet med manuset i det hele tatt. Da leser jeg, blant annet, kviler, grubler, mister motet, insisterer på å få motet tilbake, forsøker å kommunisere med noe eller noen som veit ting som jeg sjøl ikke veit, furutrær, for eksempel, unger, folk jeg møter, steiner, mose, høner, det er visse dager jeg finner gleder overalt, andre dager kjennes verden stengt for meg, lukka for evig og alltid.

Heldigvis er denne vekslinga mellom tilgang og avvisning såpass kraftfullt kobla til nysgjerrigheta mi, det fandenivoldske i meg, så jeg holder på, går i bakken, reiser meg, insisterer på livets rett, på glede på tross av mismot og tilkortkommenhet, utforsker, utfordrer. Helsa har forøvrig vært nokså labil i mange, mange år, så jeg er djupt takknemlig for at jeg likevel kan arbeide.

Jeg elsker i grunnen å arbeide, (forveksle for all del ikke dette med husarbeid (!) Det eneste husarbeidet jeg liker er å vaske vinduer.

Kokvarmt vann med noen dasher eddik i, gode bomullskluter og en mjuk, ubleika papirrull kan virkelig gjøre susen på en riktig uttalt prokastineringsdag) så jeg arbeider når jeg kan, og kviler når jeg må.  

Hva vil du si med litteraturen din, har du noe budskap som du vil folk skal se? 

Jeg er ikke særlig glad i ordet «budskap», det minner meg om noe påtrengende, noe belærende og ufritt. Men jeg håper at jeg gir trøst gjennom det jeg skriver, at fortellingene byr på noe håpefullt og fantastisk, tross alt, og jeg ønsker å vise at «veggene holder» i husa jeg gir karakterene mine, og at det finnes muligheter for lindring og backup i livet via vennskap og kjærlighet, det er noe jeg er glad for å kunne tilby leserne mine. For eksempel er jeg svært interessert i hvordan det kroppslige og sanselige og spontane henger i hop med det intellektuelle, med hodet, med den såkalte fornuften.

Dette anser jeg som svært viktig for å få tilgang til «stoffet mitt», til de «intuitive kunnskapskapslene», og er vel noe av det nærmeste jeg kan kunne kalle «å ha et budskap». 

Gjør du research før arbeidet av en ny bok? 

Alt jeg skriver har jeg gjort en eller annen form for research på i forkant.

Emosjonelt; alltid. Leksikalt, faktabasert; ofte.  

Hender det at det du skriver dukker opp i drømmene dine om natta?  

Alt jeg baler på med av intellektuelle utfordringer oppsøker meg både dag og natt. 

intellektuelle utfordringer oppsøker meg både dag og natt.

Har du noe spesielt rituale du må gjøre før du setter deg for å skrive?    

Jeg foretrekker på mildt autistisk vis å spise frokost, drikke kaffe, dusje og ta på meg reine klær før jeg setter meg ved arbeidsbenken. Disse enkle ritualene, dette utgangspunktet kan ofte hjelpe meg til å innbille meg at jeg befinner meg på et godt, trygt og ryddig sted.  

Hvor sitter du og skriver? 

Hovedsakelig på det jeg kaller «arbeidsrommet mitt», i 2. etasje, i en toetasjes snekkerfunkisvilla fra mellomkrigstida et lite sted ute i provinsen. Men jeg reiser også bort for å arbeide. Tar en dagstur, eller lengre reiser. Det kjennes nokså prekært iblant, å flytte på seg. Jeg arbeider best om jeg klarer å utfordre meg sjøl på å være i bevegelse, sjøl når jeg fristes til stillstand.   

Blir historiene ofte til underveis eller har du lagt en klar plan fra start til slutt? 

Jeg begynner ofte med ei setning. Og et navn. Så baller det på seg. Ord for ord. Jeg blir ofte overraska over historiene sjøl. Men når de er på plass er de gjenkjennelige for meg, da kjennes de absolutt nødvendige. Den eneste boka jeg har skrevet med en slags «klar plan» er Camillas lange netter. Men også den kunne forbause meg, det var noe med å finne forma, vaske fram gullet fra en annen forfatters arbeid slik at det også blei mitt eget som inspirerte og gleda meg inderlig. 

Vi slipper to av bøkene dine i Fabel nå, Noe som hjelper og Venterommet i Atlanteren, felles for disse to er at de begge handler om unge, sterke mennesker som famler i livet. Hvordan kommer karakterene til deg? 

Hovedkarakterene i alle bøkene mine er unge, urolige sjeler. De prøver å finne meining i det tilsynelatende meiningslause, forsøker å finne feste i livet, og sjøl om de er nokså villfarne og fortvila, skjønner de at de må skaffe seg støtte, backup, de kan ikke klare å finne ut av alt aleine. Når en karakter kommer til meg, så veit jeg at jeg skal skrive om vedkommende dersom det dukker opp et navn som gir gjenklang i meg.

Dette har skjedd meg gang på gang, og slik har Laura i Noe som hjelper og Olivia i Venterommet i Atlanteren, Ella i Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født blitt karakterer som jeg har skrevet fram. Jeg kjenner omsorg for karakterene mine, jeg skriver ei form for moderne Askepotthistorier, og kjenner ei form for ærefrykt og stolthet når de klarer å «reise seg fra asken» så å si. Fryd til og med. 

Vi må snakke bittelitt om den siste boka di Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født. Den har blitt strålende mottatt fra alle kanter. Aftenposten skrev at du har en «uimotståelig tiltrekningskraft», du mottok den gjeve Kritikerprisen, Morgenbladet skriver at du gir ut litteratur som er «egenrådig, stolt og samtidig frambydende». Hvordan har det vært å være Mona Høvring det siste året? 

Det der var et svært vanskelig spørsmål, du. For dette året har vært usedvanlig turbulent, synes jeg. Uroen i verden påvirker meg sjølsagt, det kjennes som et ekstra dirr i hele systemet, både mentalt og fysisk, det er en bekymringsfull uro på ryggmargsnivå som jeg ikke kommer unna.

Det har også vært ekstra store kontraster å forholde seg til det siste året på alle plan. Lillebroren min døde like før påske i fjor. Det vil ta tid før jeg klarer å forholde meg likevektig til dette. Jeg lyser uansett daglig «fred over alle minner». Min egen glede og tilfredshet blir sjølsagt ikke maksimal dersom de som er rundt meg har det dårlig, dersom jeg føler for sterk avmakt i forhold til andres nød. Så jeg forsøker så godt jeg makter å skille det gode fra det smertefulle, og minner meg sjøl stadig på å ikke putte alt som skjer i verden, i meg oppi den samme, svarte gryta. For jeg har umåtelig mye å glede meg over, både privat og profesjonelt. 

Jeg har ei skjønn datter, et megainteressant barnebarn. Jeg har et hjem. Jeg har eventyrlig gode venner. Jeg har tilgang til vann, varme, nydelig mat.

Og det har soleklart vært fantastisk å få så overstrømmende tilbakemeldinger på bøkene mine, nå sist «Alpefiolboka». 

Å få Kritikerprisen trigga absolutt fram masse lykkehormoner fra hjernebarken, eller hvor de nå enn befinner seg.

 Jeg var positivt rysta da jeg fikk meldinga om den. Rettighetene til «Alpefiolboka» er allerede solgt til Danmark, Sverige, Tyskland, Nederland, Frankrike og Nord-Amerika. Og flere av de andre bøkene mine er også oversatt til andre språk. Det kjennes nokså vilt, i grunnen, litt uvirkelig, og ubetinga gledelig. 

Hva er det beste skriverådet du noen gang har fått? 

Gå til arbeidsbenken. 

Man skal kanskje ikke spørre, men jeg spør likevel: skriver du på noe nytt nå? 

Ja, det gjør jeg. Og jeg har overraskende stor glede av å arbeide med dette nye. Mer kan jeg ikke si foreløpig.  

Du kan lytte tilVenterommet i Atlanteren, Noe som hjelper og Fordi venus passerte en alpefiol den dagen jeg ble født, i Fabel nå.

Om du fremdeles ikke prøvd Fabel, kan du få 14 dager gratis lyttetid nå!